Hvorfor fortsetter vi å gå mil etter mil, selv om vi vet at vi mest sannsynlig ikke får én eneste fisk?
Høyfjellsfiske blir ofte fremstilt som noe romantisk. Nakne fjell, speilblanke vann og store ørreter som villig hugger på første kast. Sannheten er som regel en helt annen. Bak de få minuttene du ser på YouTube eller Instagram ligger det ofte flere dager med slit, tunge sekker, kalde netter og timevis med fisking uten et eneste napp. Denne artikkelen handler om den delen av høyfjellsfiske som sjelden blir vist – og hvorfor det likevel er den vakreste formen for fiske jeg vet om. Dette er grunnen til at jeg er her!
Høyfjellsørreten lever på naturens premisser
Høyfjellsørreten lever i noen av de mest krevende omgivelsene vi har i Norge. Mange av vannene ligger under is i åtte, ni eller til og med ti måneder av året. Den korte sommeren gir bare noen få måneder hvor fisken har mulighet til å spise seg opp før vinteren igjen legger lokk over vannet. Samtidig er næringstilgangen begrenset, vannet er iskaldt og forholdene kan endre seg fra time til time. Derfor er høyfjellsørreten ofte langt mer forsiktig enn mange andre ørreter. Den bruker energien sin når forholdene tilsier at det lønner seg, og resten av tiden kan vannet virke fullstendig livløst.
Du kan gjøre alt riktig – og fortsatt ikke få fisk
Noe av det mest fascinerende med høyfjellsfiske er at du aldri får noen garanti. Du kan ha valgt riktig vann, gått langt inn i fjellet, fisket systematisk langs land, brukt favorittsluken din og kastet i timevis uten å kjenne et eneste napp. Jeg har selv opplevd å bruke både to og tre dager ved samme vann uten å se antydning til liv. Da begynner tankene å komme. Er det feil vann? Er det feil sluk? Har jeg bommet på tidspunktet? Eller er fisken rett og slett ikke aktiv? Sannheten er at ingen vet sikkert, og det er kanskje nettopp denne usikkerheten som gjør høyfjellsfiske så vanedannende.
Så kommer øyeblikket du har ventet på
Plutselig skjer det noe. Vannet som har ligget helt stille i timevis begynner å våkne. Du ser et vak ute på grunna. Så et til. På neste kast stopper sluken opp, og den karakteristiske dunkingen i stangtuppen forteller deg at dagens første ørret har tatt. Minutter senere skjer det igjen. Og igjen. Det som for bare noen minutter siden virket som et dødt vann, kan plutselig koke av aktivitet. Bittperiodene varer ofte ikke lenge. Noen ganger bare ti minutter, andre ganger en halvtime eller en liten time. Men når du først treffer dem, kan du oppleve et fiske du aldri kommer til å glemme.
Det er derfor vi fortsetter
Det høres kanskje rart ut, men hvis målet mitt bare var å få mest mulig fisk, hadde jeg valgt helt andre vann. Høyfjellsfiske handler om noe langt større enn antall fisk på land. Det handler om forventningen. Om å vite at neste kast kan være kastet som forandrer hele turen. Det handler om friheten ved å gå alene i fjellet, om stillheten, om kaffekoppen utenfor teltet en tidlig morgen og om følelsen av å være langt unna alt annet. Når fisken endelig hugger etter dager med venting, føles det som om hele turen får en mening. Ikke fordi fisken i seg selv er det viktigste, men fordi du vet hvor mye arbeid som ligger bak øyeblikket.
Reisen er selve målet
Etter mange år med høyfjellsfiske har jeg innsett at det egentlig ikke er fisken som får meg til å pakke sekken igjen. Det er opplevelsen av å være på vei. Å følge gamle dyretråkk gjennom steinura, slå leir ved et vann ingen andre besøker, våkne til tåke som sakte letter over fjellene og aldri helt vite hva dagen kommer til å bringe. Fisken er prikken over i-en, men det er reisen som gjør at jeg vender tilbake, år etter år. Kanskje er det nettopp derfor høyfjellsfiske oppleves så spesielt. Ikke fordi det alltid gir resultater, men fordi du må gjøre deg fortjent til de øyeblikkene når alt endelig stemmer.